En samtale med Sil Janssen, grunnleggeren av belgiske Naturhuulpcentrum.
L
(Foto: Natuurhulpcentrum)
Meg: Hvordan startet det hele?
Sil: Da jeg var 16 år gammel fant jeg en skadet due som jeg tok med meg hjem. Jeg ringte til dyrlegen som sa at jeg kunne komme inn med fuglen, men han jobbet mest med katter og hunder og hadde liten kunnskap om fugler. Mamma sa hun visste om en mann i nærheten som holdt duer, så jeg tok med meg den skadde duen og dro til han. Det var en stor og sterk mann med digre hender og han spurte hva som var galt med duen. Jeg viste ham problemet med såret i nakken, men han sa bare «Å nei, dette er ikke noe problem. Slikt syr jeg selv med nål og tråd!». Jeg tenkte at «Jeg dro hjem til mamma som gav meg nål og tråd, så sydde jeg såret selv». Utrolig nok var duen helt fin igjen etter noen dager og jeg slapp den fri. Jeg var kjempestolt!
I denne perioden tok jeg skolebuss og en dag da jeg mistet jeg bussen min, gikk jeg inn på kjøpesenteret i byen (Ghent) og inn på en bokbutikk hvor jeg kom over boka med tittelen Førstehjelp for fugler. Jeg kjøpte den og leste den hele veien på bussen. Det var en veldig enkel og liten bok med forklaringer på spørsmål som: Hvordan tar du deg av en brukken vinge? Hva gjør du med oljesøl på en fugl? Alt hadde veldig enkle forklaringer.
Som ung så jeg mye på tv serien Daktari, om en dyrlege som jobbet i Afrika. Han behandlet ville dyr som løver og skadede elefanter. Jeg så alltid på dette programmet og ville veldig gjerne bli dyrlege selv, men på denne tiden (1970-1980 årene), var dyrlegejobbene kun med produksjonsdyr eller hunder og katter, og ikke noe av dette var min type ting. Jeg tilegnet meg derfor en masse dyrlegekunnskaper på egenhånd, men kun for hobby.
Sammen med noen venner og med hjelp av foreldrene mine, opprettet jeg i1976 Vogelasyl, et lite dyrehospital for små, ville dyr og det første året behandlet vi 16 fugler. De neste årene ble det bare flere og flere fugler til behandling og vi utvidet hospitalet med enda flere bur, noe vi fortsatt gjør den dag i dag -utvider kapasiteten vår. Normalt tok vi ikke inn eksotiske dyr, men så kom det inn en slange og senere en ape.
I år 2000 ringte politiet oss. De hadde en spesiell sak med en konfiskert løve og trengte et fristed som kunne ta han imot. Jeg sa «nei, dette er umulig! Jeg har ikke noen plass til en løve, ikke har jeg lisens og jeg har heller ingen kunnskap om løver», men politiet fortalte at dette er en veldig trist historie og de hadde ringt alle mulige dyrehager, men ingen kunne hjelpe dem og ta imot løven. «Det er en veldig liten løve, bare en løveunge» sa de. Til slutt lot jeg meg overtale og svarte at «Ok, dere kan komme med den, vi skal vi se hva vi får til». Politiet kom med et bur og inni der satt det en liten løve som ulte. De åpnet buret og løven la seg rett ned på føttene mine. Jeg falt pladask og lovet å hjelpe den. Politiet sa «ok, du må informere myndighetene om beslutningen. Løver er farlig dyr og du må få lisens, men det er ingen andre løsninger på saken for øyeblikket». Deretter ringte jeg myndighetene i Brussel og forklarte situasjonen. Myndighetene hadde forståelse for situasjonen og lot meg beholde løven. Etterpå ringte jeg borgemesteren og fortalte om problemet mitt med løven jeg hadde fått inn, men han svarte at «det er ikke et problem, men slipp han for all del ikke fri, for da blir det et problem!»
Løven vokste seg større og større for hver dag og jeg forsøkte å få ulike dyrehager til å ta han imot, men det var helt umulig. Ingen ville ha han. Vi måtte bygge et stort bur til han, og jeg skrev i medlemsbladet vårt om saken. At vi hadde fått inn en løve og trengte hjelp for å samle inn penger og folk til å hjelpe oss med å sette opp en skikkelig innhegning til løven. Vi fikk enormt med respons! Vi kunne bygget fem innhegninger med alle dem som ønsket å hjelpe oss! Med dette oppdaget jeg behovet for et fristed for eksotiske dyr -også her i Belgia.
Hva het løven?
Dette var min første løve og jeg kalte han Simba. Etter noen år brakte vi Simba til Sør-Afrika, og et fantastisk fristed nær Johannesburg. Det var en veldig emosjonell opplevelse for meg for vi kjente hverandre godt og var blitt «big friends», Simba og meg! Simba var tam, men stor og sterk så vi hadde ikke fysisk kontakt med han. Han var ikke aggressiv, men leken og han hoppet på deg. Da jeg gikk om bord på flyet for å reise hjem til Belgia, spilte de sangen Can you feel the love tonight, med Elton John fra filmen The Lion King. Ikke visste jeg på denne tiden at dette var bare begynnelsen, og at vi i fremtiden kom til å hjelpe mange flere løver og bringe dem til ulike fristeder i Afrika. Til nå har vi hjulpet omkring 30 -35 løver og de neste to løvene vi har inne, reiser i mars måned.
Hvor kommer de fra, løvene dere hjelper?
De fleste løvene kommer fra sirkus og zoologiske hager og noen fra private eiere. Problemet for sirkusene nå, er at de har få besøkende og spesielt etter Corona epidemien gikk det enda dårligere for flere av dem. Om du er klovn på et sirkus kan du spise litt ris og allikevel komme deg gjennom dagen, men dyrene må mates og dette er dyrt! Spesielt kjøtt er dyrt og når det er lite penger i kassa blir det vanskelig. Veldig mange sirkus har ikke penger lenger.
Vi har også hjulpet en del løver fra Ukraina etter krigen brøt ut.
Hvor kom Simba opprinnelig fra?
Simba kom opprinnelig fra en dyrehage i Tyskland som hadde solgt han til en dyrehandler, men dyrehandleren hadde planer om å ta livet av Simba for å lage teppe av han. Det hele endte med at Simba ble konfiskert.
(Foto: Natuurhulpcentrum). Simbas reise
Hva tenner gnisten i deg?
Det som virkelig tenner gnisten i meg, er hver gang vi kan hjelpe dyr, spesielt mishandlede eller vanskjøttede dyr.
Vi hjalp to løver fra et fristed i Ukraina som var truffet av bomber. De ansatte ringte oss og ba oss møte dem for overlevering av dyrene på grensa til Polen, men det fantes ingen pairer på løvene og da har vi ingen muligheter til å ta med oss dyrene. Begynner vi å ta inn dyr uten papirer, stenger de senteret vårt. Tar vi inn dyr uten papirer stenger de senteret vårt. I to dager ringte jeg rundt til myndighetene og ulike personer som kunne hjelpe meg og til slutt fikk jeg klarsignal om at jeg kunne ta imot løvene uten papirer.
Hver dag er et eventyr og du vet aldri hva slags oppdrag som kommer inn. Jobben er litt vel travel, men jeg liker det. Det er fantastisk å jobbe med mine gode kollegaer og se alt det fine vi får til sammen, men noen ettermiddager er jeg sliten og tenker at «i dag var det litt mye for meg!»
I år hadde jeg en liten operasjon på øyene mine og legen sa til meg «Sil, i tre dager får du ikke lov til å jobbe! Du får ikke drive med noen dyr. Hold deg unna jobben, i hvert fall i tre dager!» Jeg svarte «ja da», men de tre dagene ble til tre timer. Det var helt umulig å bli hjemme! Jeg er her på senteret hver eneste dag!
Hadde du denne drømmen om å bygge et hjelpesenter for dyr, helt fra du var barn?
Duen jeg sydde var det første dyret jeg hjalp, men jeg har alltid vært interessert i dyr. En interesse jeg har fått fra mine besteforeldre og mamma, alle i familien var interesserte i dyr.
Fra jeg var barn hadde en drøm om å bygge en klinikk for ville dyr, men jeg hadde aldri trodd det skulle bli så stort og med så mange dyr. Og enda utvider vi og bygger større og større. Jeg vokste opp i huset rett bak her og hvor dette senteret er nå, var det bare skog og gress tidligere, men jeg sa til mamma at «her skal jeg bygge en klinikk for dyr i fremtiden!». Vi startet med å bygge et lite hus på 3×6 meter med noen få bur inne på tomten til mine foreldre, men vi måtte stadig utvide og borgemesteren lot oss få mer eiendom. Hvert år bygget vi på – og bygget nytt. Jeg brukte både mine egne penger og penger jeg samlet inn og tok lærdom fra tidligere erfaring da jeg bygget vegger og gulv, men hadde ikke råd til taket. Foreldrene mine hjalp meg med penger til taket og dette lærte meg nødvendigheten med penger! Mange som driver steder som dette brenner for å hjelpe dyr og bruker all tiden til dette, men de glemmer hvor viktig det er med penger. Noen ganger kommer det folk til meg som sier at de har lyst til å starte opp steder som dette og spør meg om hvordan de skal gå frem. Jeg forteller dem alltid at de må ha penger i hånda og noen som kan støtte dem videre økonomisk. Du må ha penger for å drive steder som dette, fordi det er ressurskrevende. Er ikke økonomien på plass, vil ikke folk samarbeide med deg og du blir stående alene. Dårlig økonomi og økonomistyring er ikke bra for menneskene som jobber der, og det er selvsagt ikke bra for dyrene heller.
Det er noe som heter «Du er kommandant og pengene er din hær …»
Jeg er veldig god på å prioritere økonomi og finne kilder til økonomisk støtte. Veldig mye av tiden min går med til andre ting enn å være med dyrene, slik som e-poster og kontorarbeid. Jeg bruker også mye tid på å finne gode løsninger på fremtidig utbygning og andre prosjekter. Det blir bare mindre og mindre tid med dyrene og mer og mer tid til andre ting, men dette er bra! Det var en periode da jeg så hvert eneste dyr som kom inn og jeg behandlet alle dyrene, med viten om at om jeg blir syk eller ikke har anledning til å være her, er det ingen andre med samme erfaring og som kan ta seg av dyrene. Det er nødvendig at vi er flere mennesker som kan gjøre samme jobb. Om det er spesielle situasjoner eller dyr bidrar jeg med å se på saken, men jeg har veldig mange andre ting å gjøre nå. Du trenger gode folk til å jobbe for deg og betaler du dem, blir de værende. Vi er 18 ansatte, men har hittil ikke hatt noen fast ansatt veterinærer, noe vi endelig får den første september i år. Frem til nå har løsningen vært ulike veterinærer som kommer innom hver dag, men de kommer og går. Da vi startet opp med profesjonell hjelp av veterinærer kunne vi hatt råd til å ansette en yngre veterinærer som krevde mindre lønn, men de vil også etter hvert få familie og bygge seg hus, og de vet de kan få god lønn andre plasser. Og når du har kun en veterinær ansatt, vil denne ene personen både bli syk og ha ferie, så derfor betaler vi et veterinær senter med flere veterinærer som bytter på å komme ut til oss. I starten kom de gratis for de ville hjelpe oss og vi hadde så mange dyr, men etter hvert begynte vi å betale dem for å komme to og tre ganger i uken, før de begynte å komme innom hver dag. Når vi nå i september får en fast ansatt veterinær, er dette fordi så mange av de andre veterinærene har sluttet eller gått av med pensjon, men noen av dem elsker å være her og hjelper fortsatt til på frivillig basis.
Ser du noen endringer i folks holdninger til ville dyr etter alle årene du har jobbet her på senteret?
Jeg ser en stor endring i folks holdninger til ville dyr. I de første årene så folk rart på meg når jeg ville hjelpe syke dyr. Holdning var «ikke ta på det! La det ligge igjen i skogen!». Folk synes jeg var rar som tok dyrene med hjem til meg, behandlet dem og slapp det fri igjen. Folk var redde for sykdom og hvordan syke dyr kunne reagere. Det normale var heller å ta livet av dyrene, de ble sett på som søppel. Men nå er det annerledes.
(Foto: Natuurhulpcentrum).
Tror du at arbeide ditt og medieoppmerksomheten du har fått og får, har bidratt holdningsendringene?
Ja selvsagt! Og barn ser hva vi holder på med og de ønsker å hjelpe. Folk følger med på arbeidet vi gjør. Det er en helt annen verden i dag enn på 1970-80 tallet.
Var det vanskelig å starte dette arbeide på 70-80 tallet?
Noen ganger var det vanskelig på grunn av for eksempel jegere og fuglefangere som var imot oss, men jeg var aldri redd.
Er det noe du vil si til unge mennesker som har liknende drømmer som deg?
Ingenting er umulig! Har du en drøm så gå for den. Ikke alle steg på veien vil være enkle, men vil du gjøre noe liknende jeg gjør, så gå for det! Jobb deg i riktig retning og jeg tror du vil finne en løsning for å realisere drømmen din. Om du vil jobbe med dyr er det mye å gjøre, men du MÅ finne penger! Ingenting er umulig!
Hvilke fremtidsdrømmer har du for Naturhuulpcentrum nå? Mer utvidet drift?
Ja! I går snakket jeg med borgemesteren om å kjøpe containerparken ved siden av her. Vi fortsetter å utvide.
Fra år 2000 til 2015 var vi med i TV-programmet «Dieren in Nesten» (Dyr i problemer), som ble sendt et par dager i uken, og episodene sendes fortsatt i dag. Vi var utrolig heldige! Vi betalte ingenting for deltakelsen og programmet hadde mange seere, mennesker nå har blitt eldre og skriver sitt testament til oss. Det er i dag så mange mennesker som testamenterer penger og huset sitt til oss, det er helt vilt! Jeg er virkelig glad for dette, fordi jeg vet at når jeg en dag dør, vil det være penger igjen til videre drift. De fleste av dem som jobber her er utrolig gode på dyr, men ikke så mange har erfaring med å samle inn penger. Alle i Flandern kjenner meg. Når jeg besøker et firma eller et sted for å søke penger eller hjelp på noen måte, sier de fleste alltid ja og ønsker og hjelpe meg. De vet hvem jeg er og de stoler på meg. Det er godt å vite at i de kommende årene, står vi økonomisk stødig.
Det er så viktig det du sier. Så mange mennesker vil jobbe med dyr og mange jobber frivillig, men en kommer kort uten økonomiske midler.
Noen må ta jobben med å samle inn penger og sørge for økonomisk stabilitet, men egentlig er dette noe alle bør bidra med fordi det minner alle på at det koster mye penger å drive hjelpesentre for dyr. Og kan du ikke betale for driften, ja da har du et problem.
Myndighetene støtter med 8-10 prosent av driften. Har du noe håp om at de vil bidra mer økonomisk?
Bare i Flandern er det ti mer hjelpesentre for dyr, men ingen eksotiske dyr. Noen av hjelpesentrene er veldig gode, andre er veldig dårlige og myndighetene kommer nå til å stenge de dårlige stedene. Den totale pengestøtten staten tildeler oss hjelpesentre forblir den samme, så vi kommer til å få mer penger, men samtidig vil vi også få inn flere dyr og det er et problem. Nå er det rolig her, men i de travle månedene mai og juni, kan vi få inn så mange som 120 dyr hver dag og det er allerede problematisk.
Pleier folk som leverer inn dyr også å donere penger?
De fleste som jobber her tør ikke oppmuntre folk til å donere penger til oss, men jeg prøver å få våre ansatte til å våge å spørre publikum om donasjon, men de liker ikke spørre. Jeg oppmuntrer alltid folk til å finne måter de kan få inn noen penger på.
Jeg tror mange mennesker generelt er redde for å spørre om hjelp og tjenester …
Ja mange er det, men når vi tør spørre får vi også ofte positive svar. Folk vil gjerne hjelpe og de donerer eller blir medlemmer.
Vi trenger flere mennesker som vil gjøre gode ting, men for å få gjort gode ting kreves det ressurser … Så mange mennesker er redde for å spørre om penger og mange er også redde for å ta imot penger, men penger er en ressurs som går i sirkel …
Har du ikke penger får du ikke kjøpt skikkelig mat til dyrene. Du får ikke bygget gode fasiliteter for dem eller betalt for veterinærtjenester. Uten penger begynner alt å bevege seg i en nedadgående spiral.
Penger er en god ting, det kan gjøre mye godt.
Ja penger er viktig i arbeidet vårt. Det er en veldig fin ting å kunne si «Ja, kjør på!», når dyrlegen sier at vi kan redde dette dyret, men det krever en dyr medisin eller dyr behandling. Det er fantastisk at vi faktisk kan hjelpe dyret fordi vi har ressurser til det.
Hender det at dere må si nei til å hjelpe dyr?
Ja absolutt! Jeg har måttet si nei til flere løver og for ikke lenge siden måtte jeg si nei til en ulvetispe med syv unger. Åtte ulv er mange, vi hadde ikke muligheten til å hjelpe dem, så alle ulvene ble avlivet. Vi hadde ikke kapasitet til å ta dem inn. Ulvene var konfiskerte og kom fra et privat hjem her i Belgia.
Jeg har sett på en del avisutklipp og bilder som henger rundt her, og det fascinere meg hva slags dyr folk finner på å holde i husene sine!
Ja absolutt! En gang ble vi oppringt av politiet om en mann hadde tolv krokodiller i huset sitt. Krokodillene var overalt! De var i dusjen, på barnas soverom og det var til og med en alligator i huset. Det var galskap!
Ja det er galskap! Ble de holdt som kjæledyr? Hvorfor holdt mannen krokodiller?
Jeg vet ikke. Vi har også opplevd å komme til en hasjplantasje med en 4,5 meter lang slange som var der som «vakthund». Politiet trakk seg ut da de oppdaget den, ringte oss og ba oss komme å hente ut slangen.
Hvor kommer trangen din til å hjelpe akkurat dyr ifra?
Jeg vet ikke. Jeg har hatt den fra jeg var veldig ung.
Vi blir tiltrukket ulike ting!
Ja, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har hatt denne trangen fra jeg var veldig ung.
Så du er ikke vokst opp med kjæledyr som har inspirert deg på noen måte?
Jo da! Jeg hadde blant annet hund, men det var alltid de ville dyrene som tiltrakk meg. Det var aldri noen steder som tilbød hjelp til ville dyr, noe jeg oppdaget den gangen jeg hjalp den skadde duen som 16 åring. Jeg ville så gjerne hjelpe den, men det var ingen som kunne bidra. På den tiden var det allerede omplasseringssteder for hund og katt, men for ville dyr var det ingenting.
Så for deg er selve handlingen med å hjelpe dyr, det som driver deg?
Ja og jeg fant denne lille, men enkle boken om førstehjelp for fugler og slik startet det hele!
Så du sydde bare såret på duen helt selv, med nål og tråd?
Ja, men med litt hjelp fra mamma! Selve såret og sårets plassering var ukomplisert, så jeg hadde nok litt flaks også, men det ordnet seg.
Hvilke saker gjør deg mest opprørte?
Saker med dyr som kommer fra dyrehandlere som bare neglisjere dyrene. Vanlige folk som kjøper dyr og ikke tar seg av dem etterpå. Neglisjering av dyr. Mennesker som nesten ikke har råd til mat til seg selv, men som allikevel kjøper mange dyr og så klarer de ikke betale for å holde dem. Så kommer politiet og konfiskerer dyrene, men etter tre dager har samme person kjøpt inn nye dyr. Det finnes lover for disse tingene, men det skjer allikevel, gang på gang.
Så dere får inn dyr fra samme sted flere ganger?
Ja, absolutt.
Les om Natuurhulpcentrum her: Belgia – Naturhuulpcentrum – En Stemme For Dyrene
Sil Janssen og meg
