På Sea Life Trust og Beluga Whale Sanctuary på Island kommer jeg i snakk med den super blide og engasjerte Örn Hilmisson. Han jobber i resepsjonen på senteret og har spennende historier å fortelle!
For 25 år siden, ett år etter at jeg mistet en arm i en ulykke på sjøen, møtte jeg på gaten Kristján Egilsson som på den tiden drev Fiska og Náttúrugripasafn Vestmannaeyja, et museum som hadde alle slags ting som finnes i Vestmannaeyjas natur, som for eksempel fisk, fugler, stein og så videre. Kristján tilbød meg en jobb på museet som jeg takket ja til, da jeg alltid har vært glad i naturen. Jeg jobbet der hver sommer i omtrent tjue år, frem til jeg i 2019 ble flyttet sammen med alle dyrene og museumsgjenstandene til Sea Life Trust som åpnet dørene her på Beluga Whale Sanctuary.
Det jeg liker best med denne jobben er å få folk til å le og smile med sanne, men utrolige historier om dyr og mine personlige opplevelser. Jeg liker at menneskene som kommer på besøk til oss reiser hjem med et smil om munnen og en god, minneverdig opplevelse fra Sea Life Trust.
Min fars fortelling om Den Lille Lundefuglen
En dag dro jeg for å sjekke opp min mor og far etter at jeg nettopp hadde hørt nyheten om at galleriet der de hadde jobbet i mange år hadde stengt dørene for godt. Da jeg kom til huset deres, så jeg all kunsten de hadde stilt ut i kunstgalleriet på stuebordet deres. Blant all den kunsten så jeg et stykke papir på bordet. Jeg plukket den opp, og da jeg var ferdig med å lese den, sa jeg begeistret «Wow pappa, vi må gjøre noe mer med denne historien». På dette papiret var lyset i mørket; historien om Den Lille Lundefuglen. Faren min, som var 89 år gammel på den tiden, sa ja, og da var det klart at jeg hadde arbeid å gjøre. Dette var en oppgave som jeg ikke hadde noen erfaring med og 7-8 måneder senere kom 5000 bøker på 4 språk hjem til foreldrene mine, noe som først var ganske sjokkerende for dem. Alle disse bøkene på grunn av et lite stykke papir med en historie som min far først bare hadde skrevet til barnebarna sine. Jeg tok med meg noen bøker til Fiskasafnið, som nå er kjent som Sea Life Trust.
Da jeg stablet de nyankomne bøkene på hyllene, kom en liten jente gående opp trappen med den første lundefugl ungen det året. Nå, 12 år senere, får jeg fortsatt gåsehud bare ved å tenke på det øyeblikket. Island – Lundefugl i trøbbel – En Stemme For Dyrene.
Vulkanutbruddet 1973 i Heimaey/Vestmannaeyjar
Jeg var syv år gammel den minneverdige dagen, 23. januar 1973. Jeg våknet av lyden av veldig høye ildhorn. Et øyeblikk senere kom foreldrene mine inn på rommet mitt og fortalte meg at det var et vulkanutbrudd på gang. Så kom det inn en telefon fra vår statlige radiostasjon RÚV, og de ønsket å snakke med moren min om utbruddet. Moren min var den første som snakket direkte om vulkanutbruddet i Vestmannaøyene. Hun beskrev det som skjedde på en så rolig måte at det var beundringsverdig. Etter det radiointervjuet ble hun kjent som kvinnen som roet Island ned. Mens hun gjorde intervjuet, tok faren min meg og søsknene mine med ut for å se på vulkanutbruddet. Mitt klareste minne fra den dagen er da jeg så en hest som var i et følelsesmessig kaos løpe frem og tilbake i innhegningen sin, til han løp inn i den glødende lavaen og omkom.
En bil kom så hentet oss for å kjøre oss ned til havnen, og jeg husker følelsen av de små lavasteinene som traff hodet mitt på vei til bilen. Vi tok den siste båten som gikk fra Vestmannaeyjar og dro til Reykjavík hvor vi bodde i omtrent et år. I løpet av det året flyttet vi hus syv ganger, og jeg gikk på tre forskjellige skoler.
Året etter ble alle barn fra Vestmannaeyjar invitert av Røde Kors til Norge hvor jeg og tvillingbroren min fikk æren av å gi Ólafur (Kong Olav), Norges konge på den tiden, blomster til hans 70-årsdag. Jeg husker hvor sjokkerende det var først å se hjembyen min, Vestmannaeyjar, helt svart og dekket av steiner og aske fra vulkanen. Men nå er det det vakreste stedet på jorden.
Örn`s møte med med Kong Olav og vulkanutbruddet som begravet barndomshjemmet i lava.
Laget mitt ÌBV ble cupmester for både kvinner og menn i 2017 og jeg sitter i styret i fotballrådet.
