Min stemme for dyrene blir til
Dyr og mennesker
Alle kommer vi fra jorden.
Alle er vi av jorden.
Alle er vi koblet sammen
og
Alle er vi ett.
Derfor er ingen av oss virkelig fri
før alle skapninger er frie.
Helt siden jeg var barn, har jeg alltid hatt lyst til å hjelpe dyr. Jeg vokste opp omringet av natur og ikke minst dyr. Foruten om de ville dyrene utenfor døra, bodde det i huset vårt katter, hunder, kaniner og hamster. Etter noen år ble jeg interessert i hester og store deler av min fritid ble brukt i stallen. Denne direkte kontakten med dyr åpnet mitt hjerte for dem. Dyrene lærte meg om følelser og empati, og jeg lærte meg ansvar gjennom å stelle for dem. Viktigst av alt så lærte de meg hva uforbeholden kjærlighet er. Dyrene har lært meg å gi kjærlighet, men også kunsten å ta imot kjærlighet. Som voksen tenker jeg at disse to ferdighetene er de viktigste et menneske kan besitte.
Pappa jobbet for miljøverndepartementet og det var antagelig derfor det lå magasiner fra både Verdens Naturfond og Dyrebeskyttelsen rundt omkring i huset vårt. Det var bildene som gjorde de største inntrykkene. Bilder av regnskog som brant, drepte elefanter med støttennene skåret av. Lidende ulv med poten klemt i revesaks. Rever innestengte i små bur på pelsdyrfarmer, med øynefulle av smerte. Grusomme bilder fra forsøkslaboratorier som viste fastspente kaniner med store sår, og som fikk sin nakne hud gnidd inn med kjemikalier. Griser på vei inn i døden på slakterier. Det var så mange bilder og disse bildene antente en gnist i meg og tanker ble igangsatt. Hvordan kan mennesker gjøre slike grusomme ting mot dyr? Hvorfor gjør vi dette? Kan disse grusomme handlingene som utføres mot dyrene, på noen som helst måte forsvares?
På denne tiden visste jeg allerede dypt inni mitt hjerte, at dyr har følelser, både fysiske og emosjonelle – og at det de opplever betyr noe for dem. Jeg visste at dyr både kan gi og motta kjærlighet, akkurat slik som oss mennesker. Jeg visste inni hjerte mitt at slik som vi mennesker er kjærlighet, slik er også dyr kjærlighet.
Sammen med min beste venninne opprettet vi klubben DBK Dyrenes Beskyttelses Klubb, hvor vi hadde regelmessige møter om hvordan vi kunne hjelpe dyr. Sammen produserte vi håndskrevede medlemsblader som pappa kopierte opp i flere utgaver på jobben sin, som vi solgte for et par kroner til naboer. På likt med dette syklet jeg rundt i nabolaget og hang opp plakater om regnskogen som brant ned, jeg la flyers i postkasser om sirkusdyr og pelsdyrhold, samtidig som jeg matet fuglene gjennom vinteren og stelte mine egne dyr.
Gjennom min oppvekst ble interessen for å hjelpe dyr ikke bare holdt gående, den vokste seg derimot imot sterkere og sterkere. Og selv ble jeg mer og mer kunnskapsrik og handlekraftig, og snart var jeg medlem av dyrevernorganisasjonene Noah og Dyrebeskyttelsen Norge.
Jeg jeg er i stua og nyhetene står på. En sak om dyretransporter i Europa fanger øyeblikkelig min interesse så jeg retter blikket mot skjermen -akkurat i tide til å se opptak av ei ku. En kran løfter henne høyt over bakken og hun henger bare i et ben. Kranen slipper festet, og hun faller i bakken. Mer får jeg ikke se fordi mammas hender dekker øyene mine, men jeg har nå fått sett det jeg trenger for å antennes på nytt, og denne gangen blir gnisten til flamme.
«Hva slags kylling er det vi egentlig spiser?» spør jeg mamma mens jeg tygger på det grillede kyllinglåret som er servert meg til middag. Jeg har undret meg over dette mange ganger. Det jeg spiser på kalles kylling, men for meg er det en logisk brist her et sted fordi, de kyllingene jeg ser bilder av er bitte små, gule og søte. Den døde kyllingen på middagsbordet foran meg er enorm!
Jeg fikk ingen svar da, og jeg skal heller aldri komme til å få noe svar av dem. Antagelig var mine foreldre selv i stor grad uvitende. Svaret kom til meg noen år senere da TV2 sendte en dokumentar om norsk kylling industri. For første gang forsto jeg hva det var jeg spiste, og jeg spiste aldri kylling igjen. Jeg var 17 år og bestemte meg for å bli vegetarianer. Jeg forsto at dyrene betalte en grusom pris for at jeg skulle spise kjøttkaker, hamburger, pølser og annen mat -helt vanlig mat, som jeg synes smakte kjempegodt.
Dette ble min start på et voksende fokus -og spesielt engasjement for produksjonsdyr.
Jeg var blitt eldre og nesten all min fritid gikk til å hjelpe dyr på ulike måter. Over mange år var jeg aktiv i Dyrebeskyttelsen Norge, hvor jeg både jobbet frivillig på kontoret med administrativt arbeid samtidig som jeg etter hvert ble jeg aktiv på hjelpesenteret for hjemløse katter på Nordstrand, som drives av Dyrebeskyttelsen Norge sin lokalforening Oslo og Akershus. Etter hvert ble jeg styremedlem her og fikk erfaring med både drift og ledelse av frivillig organisasjon.
Fra jeg var barn har jeg likt å skrive, og mitt engasjement lente seg mer og mer mot et skriftlig uttrykk. Jeg skrev leserinnlegg om dyrevern i avisene, og jeg var så heldig å ha egen fast spalte i lokalavisen hvor jeg hver uke la ut en ny katt fra Dyrebeskyttelsen som var klar til adopsjon. Etter hvert fikk jeg lov av redaktøren til å utvide innholdet fra katter og omplassering til mer omfattende dyrevern. Det ble besøk på slakterier, burhøns anlegg, og pelsdyrfarmen som landbrukshøgskolen i Ås på den tiden holdt drivende til forskning. Min erfaring fikk bredde, og på denne tiden studerte jeg samtidig til å bli barnehagelærer og jobbet etter hvert som dette. Mitt engasjement for barn og unge vokste, og jeg var så heldig å være ansatt en tid som barne og ungdoms ansvarlig i Dyrebeskyttelsen Norge, hvor jeg fikk hovedansvaret for å jobbe frem en ny barneklubb for foreningen. Barneklubben ble til Dyredetektivene. Forside – Dyredetektivene, samtidig som jeg var aktiv med Nettverk for Dyrs Frihet sin kamp for pelsdyrene.
Dokumentasjon av Norges pelsdyrfarmer
Øynene er sjelens speil. Vi møttes gjennom nettingen på ditt bur og så hverandre dypt inn i øynene. Du på innsiden av buret, jeg på utsiden. Du en rev, jeg et menneske. I det øyeblikket våre sjeler møttes gav jeg mitt løfte til deg; En dag skal dine slektninger i hele Norges land være frie, og burene dere fyller i dag, skal alle stå tomme.
Kjære reven i buret! Deg kunne jeg aldri redde, men jeg holdt løfte jeg gav deg -og i dag er alle revebur i Norge tomme. Fra 1. februar 2025 er det forbudt ved lov å drive pelsdyrproduksjon i Norge. Det som synes urealistisk i øyeblikket, trenger slettes ikke være urealistisk i virkeligheten allikevel.
Du vet når du er ved en pelsfarm. Den stramme og nesten syntetiske stanken slår mot deg som en vegg, og lyden av uling og bjeffing bryter stillheten som ellers fyller skogen. Vi visste aldri helt hva som ventet oss på neste farm, og selv gikk jeg inn et modus hvor fokuset var på innhenting av dokumentasjon og hvor følelser måtte utestenges.
Da jeg gikk langs burrekkene, var inntrykkene mange. Noen rever lå apatiske og sammenrullet på nettingen, andre hoppet frem og tilbake i buret – gale av å være innestengte. Noen rever tok nysgjerrig et steg frem mot meg, mens andre trengte seg sammen i hjørnet av buret. Det var rever som gikk på sine avgnagde, blodige beinstumper. Mink med blodige hoder, ører og andre kroppsdeler maltraktert av mink i samme bur. En revevalp er lam i bakparten. En død rev i buret og et par bur bortenfor ligger en annen rev død. (Vi lå lenge i det i det høye gresset og ventet på at mannen som matet dyrene skulle bli ferdig, slik at vi kunne komme i gang med undersøkelsene våre. Vi visste at arbeiderne visste)… Ødelagte bur med deler av skarp netting som stikker inn i burene som dyrene lett kan skade seg på. Ekstreme mengder møkk og dritt som ikke ble blitt fjernet. Alt for mange mink i samme bur og så videre, og så videre. Farmene var alle ulike, noen hadde storproduksjon med utallige rekker av dyr i bur, men andre farmer var så små at en forsto at dette var kun en kilde til en minimal biinntekt.
Da NRK offentlig gjorde dokumentasjonen fra Norges pelsdyrfarmer gjort av Nettverk for Dyrs frihet, Nettverk for dyrs frihet | Vi dokumenterer, avslører og bekjemper dyremishandling var pelsbransjen og flere politikere raskt ute med å si virkeligheten ikke ble representert. De påsto at det var kun enkelttilfeller av skader og lovbrudd som ble fremvist i media, og at dette ikke var representativt for bransjens helhet. De sa at virkeligheten var en helt annen. Sannheten er at virkeligheten ble representert og viste realiteten i norsk pelsdyrhold. Sannheten var mye verre enn hva som faktisk ble vist frem, da media selvsagt ikke hadde kapasitet til å vise frem alt av dokumentasjonsmateriale som ble samlet inn. Selv var det kun en pelsdyrfarm (av omkring 20) som jeg var med på å dokumentere, hvor vi ikke kunne finne ett eneste regelbrudd og hvor alle dyrene var skadefrie. Men skader på dyr og andre lovbrudd er bare toppen av isfjellet. Det er produksjonen i seg selv, den torturen det er for dyr og være innesperret og ikke får utløp for sine innebygde behov, som er hovedproblemet.
Enten det er pelsdyrproduksjon, produksjonsdyr, dyr som utnyttes for underholdning eller til forsøk -når dyr utnyttes i storskala til forbruk og i økonomisk øyemed, vil dessverre hensynet
til dyrevelferden komme langt bak i rekken. Regler og forskrifter er dessverre ikke nok, dyrevelferden forsvinner i systemet, men bransje og enkelte politikere vil selvsagt alltid forsøke å dempe alvorlighetsgraden i situasjonen til eget forsvar.
Jeg skriver ikke denne teksten med hensikt i å sverte mennesker som engang jobbet med pelsdyrproduksjon, eller alle andre mennesker som jobber med produksjon hvor dyr er en del av systemet. I dagens samfunn er det først og fremst systemene som ikke fungerer. Poenget mitt er at når det kommer opp dokumentasjon som viser forsømmelse av dem som ikke kan stå opp for seg selv, enten det er dyr eller mennesker, bør tvilen komme den svake part til gode. Vi bør heller gå ut ifra en stor alvorlighets grad, enn at dokumentasjonen bare er enkelt tilfeller.
Pelsdyrproduksjon fortsatt foregår for i fullskala i mange andre land og under like og enda verre forhold. Så lenge Norge importerer pelsprodukter, er vi fortsatt som nasjon medansvarlige for alle mink og rev og andre dyr som hver dag utnyttes og lider til dette formålet. Det er på høy tid at Norge trår til med et import forbud mot pelsprodukter.
Mitt første møte med ett fristed for dyr
Jeg oppdaget Farm Sanctuary gjennom mitt engasjement for produksjonsdyrene og dokumentaren Peaceable Kingdom (2009).
Dokumentaren kan du se her: Peaceable Kingdom : Free Download, Borrow, and Streaming : Internet Archive
Rørt og inspirert av historien om Hilda, Hilda: The First Animal Rescued by Farm Sanctuary – Farm Sanctuary gav jeg meg i vei sammen med en god venn til USA. Jeg var på den noen og tyve år, år og brennende opptatt av dyrevern. Sammen skulle min venn og jeg først delta på et stort seminar om dyrerettigheter i Washington DC, før vi skulle tilbringe noen dager på Farm Sanctuary NYC.
Oppholdet på Farm Sanctuary ble starten på en ny epoke i mitt arbeid for dyrs rettigheter, hvor perspektivet mitt på hvordan vi kan hjelpe dyr utvidet seg. På farm Sanctuary møtte jeg dyrene ansikt til ansikt, og jeg var fysisk sammen med flere av dem. Jeg kunne ta på dem, lukte dem, høre dem og se dem inn i øynene. Dyrene responderte på meg og mitt nærvær. Igjen ble jeg påminnet om at alle dyr er noen. Hvert enkelt dyr er en unik personlighet. Akkurat som hunden min hjemme og alle de dyrene jeg hadde vokst opp med gjennom min barndom.
Til nå hadde fokuset mitt vært på det rent tekniske ved livene deres, det som gjør produksjonsdyr til forbruksvarer og som frarøver dem velferd og frihet. Jeg kunne alt om livssirkelen til en gris og jeg mente at fokus på opplysningsarbeid om grusomhetene i dyrefabrikkene og å slutte å spise gris, vil være den eneste og en selvsagt løsning.
På Farm Sanctuary fikk saken jeg kjempet for en ny mening. Jeg kunne fysisk se og ta på dyrene jeg kjempet for. De jeg representerte var ikke lenger bare ord på et papir og fotografier noen andre hadde tatt, men dyrene fikk et ansikt og ble levende maskoter og representanter for alle de andre milliarder av dyr som aldri får oppleve et godt liv eller får hjelp. Mitt fokus endret seg mer mot hvordan vi kan gjøre verden god for dyrene, ikke bare den evige kampen mot alt som ikke fungerer.
Jeg lærte at vi må kjempe for det gode og ikke bare mot det vonde. Hvordan kan vi sammen lage gode løsninger fremfor å bare rette pekefinger og skylde på hverandre, mens vi alle egentlig drukner i det samme havet av alt som er grusomt.
Farm Sanctuary er den gården du leser om i barnebøkene. Den gården hvor alle dyrene er ute, grisene ruller i søla, kua er sammen med kalven sin og hønene tripper rundt på tunet omringet av kyllingene sine mens står på taket og galer. Det er et hyggelig sted og være. Et sted som gir deg ro i sjela fordi du vet at her skjer det bare gode ting. Her er du trygg, akkurat som dyrene.
Her kan du lese mer om Farm Sanctuary https://www.farmsanctuary.org/
Jeg tror på at jo mer vi får og opplever av alt det som er godt, jo mer godt skaper vi. Og omvendt.
Dyrevern og aktivisme er mange ting! Det er alt ifra å stelle godt med sine egne dyr til å tenke over hvilke varer vi forbruker, hvordan vi oppfører oss ute i naturen og andre valg vi tar som på ulike måter berører dyr.
