Fugleadvokatene
– Se på hver due du møter som et individ med et ønske om å leve trygt –
Heidi Røneid
Duen Nora
Nora klarer ikke stå oppreist, men lener seg mot burveggen med øynene halvt igjen. Hun er altfor tynn. Det er uklart om hun kommer til å overleve natten. Nora er en ung due som skulle ende sine dager på en gressplen på Etterstad i Oslo. Der oppdaget tre tiåringer henne. Mange voksne gikk rett forbi, trolig så de bare en skitten due. Men tiåringene så et liv – et liv verdt å redde!
Når den lille duen Nora blir levert hjem til meg, gjør jeg alt jeg kan for å hjelpe.
Jeg legger en varmepute inntil henne, for at hun ikke skal bruke så mye energi på å holde seg varm. Jeg står opp flere ganger i løpet av natten for å se om hun fremdeles lever. Jeg jobber hjemmefra for å kunne håndmate lunkne erter, som har ligget i vann med vitaminer og andre godsaker som gir energi.
En morgen ser jeg at Nora har kviknet til! Hun står på egne bein, ikke lenger lent mot burveggen. Jeg blir fylt av varme og sender melding til de andre som har møtt henne – Nora kommer til å klare seg!
Etter to uker er hun helt fin igjen, og kan slippes fri. For det er hun evig takknemlig til de tre barna som plukket henne opp og sørget for at hun fikk hjelp. Og en ny sjanse på livet.
Foto: Heidi Røneid
Vi mennesker tror vi eier verden, byen og trærne. Vi tror at vi er spesielle, bedre enn alt annet liv. Er det noe som ikke passer inn i vår verden, gjør vi det vi kan for å fjerne det. Og er det noe vi misliker er det duer – «luftens rotter».
På gata ser jeg voksne som sparker etter duer og barn som jager dem mens foreldrene ser på. Jeg ser «mating forbudt»-skilt satt opp av kommuner og bydeler, og pigger og nett satt opp på togstasjoner og T-banestasjoner, der duene søker ly. Og jeg hører om skadedyrsfirmaer som leies inn for å drepe fuglene, som tror de har funnet et trygt tilholdssted – et sted eid av mennesker.
Kanskje misliker så mange duer fordi de ikke kjenner dem. Duer er som regel i flokk – en grå masse, som beveger seg sammen. Men i hver grå fjærdrakt er det et individ, med en egen personlighet. Først når du kommer nær nok vil du få et glimt av hvem som skjuler seg bak fjærene.
Akkurat som hunder og katter er duer ulike individer. Noen er nysgjerrige og følger meg på det som skjer, andre trekker seg unna og vil helst være i fred. Noen liker en type frø best, mens andre liker en helt annen.
Jeg har en oppfordring til deg: se på hver due du møter som et individ – med et ønske om å leve trygt. Se om du ser partneren til duen, duer lever med én partner livet ut.
Bli imponert over hvor likestilte duer er, begge foreldrene ruger på eggene og gir ungene mat. Og undre deg over at duer kan kjenne igjen mennesker og husker om de har vært snille eller slemme mot dem tidligere – også når de har på seg nye klær.
Foto: Ola Waagen.
Heidi Røneid er frivillig hjelper i Fugleadvokatene, en ideell organisasjon som redder og rehabiliterer byfugler i Oslo og Bergen.
Kommer du over en fugl som trenger hjelp, ta kontakt med fugleadvokatene.
https://www.fugleadvokatene.no/
Fugleadvokatene er basert på frivillig arbeid og tar gjerne imot donasjoner.
Tusen takk til Heidi for tekst og bilder!
