Animaux en Pèril er en Belgisk dyrebeskyttelse og et sanctuary for hester og dyr i landbruket.
Det bor om lag 500 dyr her. Hester, esler, storfe, griser, minigriser, sauer og geiter, kaniner, høner og gjess. Egnede dyr kan adopteres bort, men de fleste blir boende her livet ut.
Animaux en Pèril samarbeider med distriktets dyrevernsmyndigheter og politiet i saker som gjelder neglisjering og mishandling av dyr. Det jobber omtrent 17 ansatte og frivillige i organisasjonen. Driftsmidler kommer hovedsakelig fra frivillige givere, men de får også noe statsstøtte.
Jeg er heldig som får besøke hos Animaux en Pèril og se deres arbeide.
Dag 1
Produksjonsdyr
Dagen starter tidlig på morgenen og jeg skal hjelpe til med det praktiske arbeidet for dyra.
De første dyrene vi steller hos er grisene Baccara og Montana som deler innhegning med to andre griser. Alle grisene bor ute med tilgang til gjørmeområde og hus med halm. Det skal fôres og rengjøres.
Grisene er godt kjent med alle rutiner og står klare for frokost når vi kommer. Utålmodige grynter de høylytt. Mens grisene spiser, gjør vi rent innhegningen og fyller husene med ny halm. Griser er renslige dyr og vil helst ikke gjøre fra seg der de sover.
Baccara og Montana levde som produksjonsgriser. Rett før slakt i en alder av seks måneder, kollapset gulvet i bingen. Sammen med de andre grisene skled Montana og Baccara ned i den enorme sumpen av ekskrementer som samles under gulvet. Da brannmennene kom til stedet var nesten alle grisene druknet i havet av egen urin og avføring. Baccara og Montana ble reddet levende opp. Brannmennene tok kontakt med Animaux en Pèril og bonden ble med på å la grisene bli overtatt av organisasjonen.
Foto: Animaux en Pèril. Fra produksjons gården Baccara og Montana ble hentet fra.
Foto: Animaux en Pèril
Neste post er minigrisene som får samme stell som de store grisene. Vi gir mat og gjør rent.
Sylvie tar seg tid til klø på noen av grisene som tar imot behandlingen med glede.
Jeg spør Sylvie om grisene har faste hus de sover i. Hun svarer at det har de ikke, men de sover alltid sammen med den samme vennen. Hver eneste natt.
Etter måltidet tusler flere av minigrisene inn i husene. De romsterer halmen rundt til alt er på «rett plass». Så legger de seg ned og roen senker seg. Og der ligger de, tett inntil hverandre, tydelig godt fornøyde.
En ganske annen verden enn livet til produksjonsgrisen som aldri får oppleve noe annet enn den trange harde bingen. Som aldri får ligge på noe mykt, kjenne sollys eller puste frisk luft. Som aldri får oppleve å rote med trynet i bakken eller gjørmebade. Og ikke noe av dette ville være luksus for en gris. Dette er bare grisens grunnleggende velferdsbehov.
Det er pause og jeg skal ha lunsj i kafeteriaen. Animaux en Pèril holder åpent for publikum hver helg. For utenom å oppleve dyrene, kan de som vil ta turen innom kafeteriaen og spise vegansk mat.
Kafeteriaen fungerer også som undervisningsarena hvor arbeidet til organisasjonen blir vist frem, og om produksjonsdyrenes liv.
Private sponsorer for hestene.
Oppmerksomheten min dras mot noen flyttbare metallvegger stående i det ene hjørnet Jeg blir stående å se på redskapene som henger der. Utstyret ble bestilt over internett i en helt vanlig landbruksbutikk som selger redskaper til bruk på produksjonsdyr. Utstyr hvem som helst kan kjøpe når som helst. Utstyret er lovlig og helt vanlig å bruke på produksjonsdyr i Belgia.
Det første som griper meg er den slående følelsen av å være på nøyaktig samme sted som for noen måneder siden da jeg var på torturmuseum i Rothenburg i Tyskland. På torturmuseet får publikum en grundig innføring i hvordan det middelalderske menneskesynet førte til ekstrem brutalitet og vold gjennom bruk av vanvittige, men helt vanlige torturmetoder. Så grusomt at det egentlig er umulig å ta innover seg.
Et museum lar deg gå tilbake i tid som vitne til hvordan verden så ut tidligere. Det jeg ser på nå, er redskaper som brukes på griser, kalver og storfe i dag. Hver dag året rundt. Jeg tenker at vi har flyttet oss fysisk fra middelalderen inn i 2023, men vi har et system for produksjonsdyr som på mange måter definitivt hører middelalderen til. Og det handler ikke bare om bruk av redskaper som volder dyr fysisk og psykisk smerte, det handler også om grunnleggende behov som dyrene systematisk fratas. Det spiller ingen rolle hva vi unnskylder dette med, enten det er at dyrene «bare skal bli mat» eller behovet for økonomi og effektivitet.
Jeg har gjennom et langt liv som dyreverner tilegnet meg mye kunnskap om produksjonsdyr, og jeg vet om praksisen med bruk av ulike redskaper. Jeg har tidligere vært på ulike gårder, burhønsanlegg og slakterier, men etter «småbarnskarrieren» er det er lenge siden jeg har forholdt meg til disse tingene. Det å se på redskapene utstilt på denne måten, gjør inntrykk på en ny måte.
PRAKSIS FOR PRODUKSJONSDYR I NORGE
Norge er omfattet av de fleste EU regler som setter minimumskrav i forhold til velferd for produksjonsdyr. Dette betyr at det er fint mulig å sørge for bedre velferd for produksjonsdyrene.
Norge hevder å være i hvert fall en av de beste på dyrevelferd, men realiteten er at vi har et stort sett foreldet regelverk for produksjonsdyr. Flere land ligger foran oss på ulike områder. Et eksempel er Østerrike, Tyskland, Italia og Frankrike som har alle gått bort i fra oppstalling av kuer på bås i melkeproduksjon. I Norge er 50 prosent av melkeproduksjonen fra kyr på bås.
Næringen sier at det kreves mer kunnskap og forskning for å gjøre forbedringer i velferden for produksjonsdyr, men veterinærinstituttet har påpekt at vi har mer enn nok forskning. Dyrevelferden avhenger av handlingsvilje, noe det er et tydelig fravær på i dag hos næringen selv.
Antisugering til kalv. Kan brukes på kalver og unge dyr i korte perioder under avvenning av patting. Ringen skaper ubehag hos kua som blir pattet på, og hun vil sparke vekk det pattende dyret.
Elektriske drivstaver. Brukes utbredt i gårdsdrift og på slakterier, men det er forbudt ved lov å bruke elektriske drivstaver under transport.
Tatoveringsredskap til bruk på gris før slakt for å merke hvor dyrene kommer fra. En slår nålene inn i grisens skulder eller bakdel.
Tannfilingsmaskin til pattegriser brukes om nødvendig. Utviklet for at grisungene ikke skal bite purka når de patter. Purker i dag er avlet for å produsere så store kull med grisunger at det blir ekstra hard kamp om pattene. Det går derfor hardt utover purka når hun har pattende grisunger.
Redskap til bruk for avhorning på kalver. Normal praksis i Norge. Dyret skal ha smertelindring og lett sedering/avslappende middel. Hornene svis av helt ned til huden.
Kastrering av grisunger er normal praksis i Norge og andre land. Alle hanngriser kastreres for å hindre at kjøttet har rånelukt. Norge er det første landet som har innført forbud mot å kastrere grisunger uten bedøvelse, så grisunger kastreres uten bedøvelse ellers i verden. Men lokalbedøvelse er et lite plaster på såret sett i forhold til inngrepets omfang. Det er utviklet en vaksine Improvac, som fint kan erstatte kirurgiske inngrep. Bruken av Improvac er dessverre lite utbredt i bruk i Norge.
Oppstalling av kalv i melkeproduksjon. Vanlig praksis i Norge i dag.
Fiksering av gris. I Norge kan purker fikseres under fødsel og amming.
Dag 2.
Iris, den vennlige kjempen
Jeg måker kumøkk ut av Iris sin boks. Hun er av rasen belgisk blå, disse monsterdyra med så mye muskler at kuene ikke kan føde normalt. Hver kalv kommer til verden gjennom keisersnitt, allerede full av muskler og en ferdig bolet kalv. Et dyr skapt og formet av mennesker.
Som de fleste andre kalver skulle Iris bli avhornet. Avhorning foregår ved bruk av et spesielt redskap som svir av hornet helt ned til huden. Bonden som hadde Iris brukte syre istedenfor. Dette er ulovlig i Belgia/EU, men som vi også ser i Norge: lover brytes hele tiden- også i bransjen produksjonsdyr. Syren rant ned i øyet til Iris og ødela synet. Bonden, som ikke hadde intensjon om å gjøre opp skaden han pådro henne, gav derfor ingen hjelp. En nabo oppdaget skaden til Iris og ville ha bonden til å ringe veterinær. Bonden lot seg ikke overtale. Da ble dyrevernmyndighetene kontaktet og Iris fikk komme til Animaux en Pèril.
Det er tungt arbeid å gjøre rent for så store dyr som storfe, hester og griser.
Mens vi har gjort rent for kuene og oksene, har dyrene vært ute og strukket på beina i den store paddocken nedenfor. Beitene spares til bruk for sommerhalvåret, for da er alle dyra ute hele sesongen. Men forholdene er tilrettelagt slik at alle dyrene får strekke på beina og lufte seg hver dag hele året rundt.
Nå skal dyrene opp til boksene igjen og de fleste tar seg svært god tid. Nesten alle stopper opp og undersøker omgivelsene. Kuene bryr seg lite om meg, men Iris kommer bort til meg for å hilse. Hun er en vennlig kjempe.
Vel vitende om hvem som bor hvor, har dyra funnet plassen sin. Det er tilfredsstillende å se hvordan noen av dem legger seg rett ned i den rene og myke halmen. Dyra har egne bokser, men de er store i størrelsen og konstruert slik at dyra kan ha kontakt med hverandre. Dagslyset flommer inn og alle dyrene har tilgang til børster å klø seg på.
Her er selvsagt ingen kyr fikserte med kutrenere som gir elektriske støt for å få dyrene til å gjøre fra seg på riktig sted slik det er vanlig å bruke til kuer i norsk melkeproduksjon.
Noe som slår meg er hvor lite det lukter av dyrene, til og med grisene. Dyrene lukter nesten ikke fordi de bor i et miljø med fokus på godt renhold som er essensielt for god velferd. Og flere av dyrene er ute.
Det er ingen tvil om at dyrene nyter det mye underlaget.
Jeg sitter på kontoret hos Marie som har ansvaret for meg under mitt opphold her på Animaux en Pèril. Telefonen ringer med jevne mellomrom og på kort tid har det allerede kommet inn en bekymringsmelding om dyrehold. Denne gjelder hundehold, noe ikke Animaux en Pèril tar seg av, men Marie gir tips og veiledning om hva innringer skal gjøre videre. De to neste telefonene har gledelige budskap! Det gjelder testamentering av arv til organisasjonen, og et sjeldent ønske om adopsjon av minigris.
Marie gir meg innsyn i noen av sakene som omhandler forholdene som dyrene her er på Animaux en Pèril er hentet ut ifra. Alt er grundig dokumentert, også med bilder. Sakene er fra privat hold av dyr og hold av produksjonsdyr.
«Det har skjedd flere ganger at vi har måttet velge ut hvilke dyr vi skal ta med oss når store besetninger er lidende og døende. Det er det verste. Å velge hvem som skal få million premien: Et verdig liv» forteller Marie.
Dag 3
«Å gjøre godt for dyrene har endret meg som menneske»
Det er min siste dag og jeg skal være sammen med Kylian. Kylian er 22 år og snart ferdig utdannet dyrepleier, med fast jobb hos Animaux en Pèril fire dager i uken. Vi utfører de daglige rutinene med å mate dyrene og rengjøring av innhegninger og bokser. Vi slipper dyrene inn og ut til lufting.
Kaningården.
«Kaniner er naturlige byttedyr, er det helt unaturlig for dem å løftes opp. Det er faktisk traumatisk for veldig mange. Alle gårds dyr er flokkdyr, og de er avhengig av hverandres selskap for å føle trygghet og trives», forteller Kylian.
Det er flere dyr i karantene som trenger ekstra stell og medisiner.
Og så snakker vi mellom slagene. Kylian var tidligere basketballspiller, men har alltid likt dyr. Boende bare to kilometer unna Animaux en Pèril, begynte han å tilbringe tid her som frivillig. Det forandret han som menneske.
«Jeg trodde jeg visste mye om dyr i landbruket – om produksjonsdyr, men så begynte jeg å lære om hva dyrene utsettes for, og nå jeg spiser jeg mindre animalske produkter. Jeg var en lukket person, men kontakten med dyrene åpnet meg. Sammen med dyrene kan jeg være meg selv, det er ingen som dømmer meg. Mitt ønske for dyrene er at samfunnet skal gi dem mer frihet. Det å se dyrene ankomme her fysisk og psykisk nedbrutt, for å så oppleve at de blomstrer, er det beste med å jobbe her! Å gjøre godt for dyrene har endret meg som menneske».
Jeg skal straks dra hjemover, men Marie har lovet å ta bilde av meg sammen med Iris. Vi går inn til henne. Hun står oppreist da vi kommer og flytter seg etter meg i boksen, rolig og forsiktig. Så legger hun seg ned, lukker øyene og «drøvtygger», slik som kuer gjør når de fordøyer maten.
«Alle forelsker seg i Iris», sier Marie. Jeg legger med helt inntil henne og koser den myke pelsen. Jeg er nå sammen med Iris på dag tre. Fordi Iris er ei rolig ku er det lett bli kjent med henne. Det er lett å få et forhold til denne spesielle kua.
For samfunnet er det risikabelt å møte produksjonsdyr som noe annet enn produkter. Det får konsekvenser vi ikke enda er villige til å innfri produksjonsdyrene for alvor: velferd -og kanskje til og med rettigheter.
Når produksjonsdyrene blir usynlige får vi aldri mulighet til å bli kjent med dem. Vi slipper å forholde oss til dem og deres eksistens. Det eneste forholdet vi har til landbruksdyr i dag er produktene som kommer av eller fra dem. Om du ikke er bonde da, eller har et yrke eller hobby relatert til landbruksdyr, noe de fleste av oss ikke har.
Endring av perspektiv
Som med alle andre samfunnssaker er tilrettelegging for dyrevelferd en økonomisk prioritet, men aller mest er det snakk om vilje.
Alt innenfor prioritert dyrevelferd er tunge, langtekkelige prosesser. Også i Norge. I Norge har noen av de verste formene for unødvendig dyreplageri, som pelsdyroppdrett og kastrering av grisunger uten noen form for bedøvelse(!) tatt tiår å få slutt på.
Fortsatt blir dyrevelferd sett på som en belastning og et offer for samfunnet.
Det er på tide at vi snur perspektivet til å se på dyrevelferd som noe positivt og selvsagt, noe vi gir dyrene med glede! Dyrevelferd er samfunnsetiske fremskritt som burde feires hver gang noe endelig beveger seg i riktig retning.
–
På Animaux en Pèril blir ingen hester ridd, ingen kuer produserer melk. Ingen er føde – eller eggleggingsmaskiner. Dyrene er ferdige med å produsere, ferdige med å stå i tjeneste til menneskeheten. Nå får de leve ut alderdommen sin i de beste omgivelser.
Ut å lufte seg!
Dyr kan leve godt med ulike handicap.
Oliver ble funnet av en veterinær i en leilighet i Brussel. Fastbundet på baderommet, sto han å ventet på å bli offer for rituell slakt. Veterinæren var i leiligheten for å se til en katt, da han tilfeldigvis oppdaget geita på badet.
Dyrene har alle sine ulike historier.
Alle dyrene går ute på store beiteområder i sommerhalvåret.
Poly
Dette er historien om shetlandsponnien Poly som nå bor hos Animaux en Pèril. Hovene hans står utstilt i glassmonter i kafeteriaen hos Animaux en Pèril.
Neglected Pony Hooves Were So Long He Couldn’t Walk | The Dodo: Comeback Kids S01E03 – YouTube
